Før jeg begynte på den første boken hadde lært at jeg måtte lage plottet først. Det skulle være ca. 100 scener, som enten var en "aksjon" eller en "reaksjon".
I "aksjon"-scenene har scenens hovedperson (fortelleren, view-point character) satt seg et mål og skal forsøke å komme nærmere dette målet. Men, dessverre går noe galt, hovedpersonen møter motstand - og på slutten av scenen skjærer det seg. Alt er ille. Slutt på scenen.
En slik aksjon-scene blir fulgt av en "reaksjon"-scene. Først må hovedpersonen komme seg av sjokket. Hva var det som skjedde? Er alt slutt? Etter en tids sorg og tenners gnissel bestemmer hovedpersonen seg for hvordan han allikevel skal klare å nå sitt mål. Han gir seg selv en oppgave som må løses. Slutt på scenen (neste scene vil være en aksjon-scene som også kommer til å skjære seg).
Innimellom denne tråden av aksjon/reaksjon-scener blandes andre karakterers tråder og manuskriptet drives fremover.
Jeg var ikke så veldig flink til å sette mål da jeg planla den første boken. Det så slik ut:
Scene 11
Monikas kontor - Mandag formiddag
Monika snakker med sin venninne om forholdet til Tore, og bestemmer seg for å sjekke hva han har på PC'en sin (surfer mye på internett)
Scene 12
Chris leilighet - Mandag formiddag
Chris henter informasjon fra sjefens PC, og installerer et nytt program på firmaets maskiner
Scene 13
Sjefens kontor - Mandag klokken 11.00
Tore får skylden for at prosjektene ikke er i rute og må finne en løsning [føler sterk selvkritikk]
Da jeg planla og skrev plottet til bok 1 hadde jeg en viss ide om hva innholdet i scenen skulle være, og tenkte at jeg måtte kjenne karakterene og deres bakgrunnshistorie - før jeg kunne skrive boken.
I dag forsøker jeg en annen strategi.
Denne gangen, i min bok nummer to gjør jeg det anderledes. I stedet for å planlegge alle scenene så begynner jeg å skrive om en av personene og lar begivenhetene komme av seg selv.
Jeg har en viss anelse om hvordan historien begynner, jeg ser for meg noen av karakterene - og jeg skimter en vag skygge av en skummel gruppe. I tillegg har jeg en ide om hvorfor jeg vil skrive denne spenningshistorien med et aktuelt innhold fra et Norge en gang i en nær fremtid.
Da jeg leste hva jeg hadde skrevet var jeg ikke fornøyd. Det var ikke nok beskrivende tekst til at at leseren kunnese scenen og personen for seg - og jeg syntes hver scene ble for kort.
Til å begynne med var jeg skuffet over at det ble så kort og knapt, men så slo det meg at jeg på denne måten er kommet mye lenger enn jeg var da jeg plottet den første boken.
Jeg må bare slå meg til ro med at det jeg gjør er en utvidet form for planlegging hvor jeg blir kjent med karakterene - og hvor jeg (forhåpentligvis) ender opp med et ferdig manuskript, som jo uansett må redigeres ved å legge på mer kjøtt på benet.
Så derfor gir jeg meg selv et klapp på skulderen og er spent på hvordan historien går videre.